Jeg har alltid elsket jula. Det har for meg vært høytiden hvor det er rom for å senke skuldrene, nyte tid sammen og roe ned. Eller, det er i alle fall slik jeg romantiserer det.
Sannheten er jo at mange av oss legger alt for mye i å forberede jula. Vaske, pynte, handle, stresse og ikke ta oss tid til å nyte den koseligste høytiden vi har. Og jeg skjønner det. Det er lett å bli jaget opp av det man opplever som forventninger og press utenfra. Men sannheten er at jula blir minst like hyggelig uten syv hjemmelagde sorter, et rundvasket hus eller det perfekte juleantrekket. Kanskje den til og med blir bedre med en litt mer opplagt meg og et litt mindre strøkent hus?
Så i år skal jeg la være å gjøre alt det. Jeg skal velge meg ut noen av de viktigste tingene som faktisk betyr noe for meg, og la resten være. Og den aller viktigste juletradisjonen for meg er å hogge mitt eget juletre ute i skogen. En tradisjon som har vært med meg siden jeg var ei lita jente hjemme på Brekstad, en gang på nittitallet.
Jeg kan fortsatt kjenne på gleden jeg hadde for tjuefem år siden, da vi kjørte mot juletreskogen, og basket i djupsnø opp til livet i jakten på det perfekte juletreet sammen med pappaen vår. Etter å ha funnet den fineste julegrana fikk vi servert kaker og brus hjemme på gården til de som eide skogen. Et fantastisk barndomsminne jeg har tatt med meg videre som voksen. Og selv om jeg ikke har egne barn ennå, er gleden minst like stor ved å bare være voksne som basker rundt i like mye djupsnø, med lommelykt og hunden min, Juster, i jakten på årets julegran. Og selv om den ofte kan være mer skakk og mindre billedskjønn enn den man kjøper på torget, lukter den enda bedre, har mer sjarm og ikke minst bærer den med seg minner fra en gledelig barndom jeg aldri vil glemme.
For de som kjenner til meg, vet de at noe av det jeg synes er aller viktigst i livet, er å tillate meg å ta det pusterommet jeg trenger for å rett og slett fungere i hverdagen. Og min kjæreste tradisjon som fokuserer på akkurat dette med å ta meg tid til å la roen senke seg, legge bort alt som handler om jobb, stress og uro, er det å kose meg med strikketøyet og Harry Potter-maraton. Helst etter jeg har kommet inn fra en frisk tur i marka, med en sliten hund, fyr i peisen og litt godt på bordet. Det kribler i magen bare jeg tenker på det. For det å faktisk gjøre ting som ikke er så fornuftig, men som fyller på sjela, er det aller viktigste vi kan gjøre. Og høyst nødvendig, spesielt i den tiden vi er i nå, med lite dagslys, mer tungsinn, mindre energi og gjerne mer stress.
Av Une Cecilie Oksvold
