For de fleste er julen full av forventninger og tradisjoner, nisser og gløgg, blinkende lys og snødekte landskap. Julen har alltid hatt noe magisk over seg, som noe som tenner en gnist dypt inni oss.
Da jeg vokste opp i Heistad i Porsgrunn, kunne jeg kjenne denne magien som noe nærmest håndgripelig. Det er få steder vakrere enn Telemarks skoger i juletiden. Når den første snøen legger seg, og lukten av kongerøkelse fyller stua, kommer minnene frem. Peisen knitrer, og familien samles – slike øyeblikk er minner jeg verner om, og som jeg nå, som voksen, prøver å føre videre til min egen familie.
Årene går, og med dem får også julen nye nyanser. Jeg har etter hvert forstått at ikke alle juler er like glitrende. Det finnes også en jul der ute som kanskje mangler de trygge duftene, smaken av julekaker, eller lyset fra stearinlys i vinduskarmen. Julen er en tid for sterke følelser, uansett hva vi bærer med oss. Det kan være savn, minner som dukker opp fra dypet, eller lengsler vi kanskje ikke en gang vet at vi har. Vi holder hardere rundt dem vi har, mens de vi har mistet, føles enda lenger unna.
Julealbum med KORK
For meg er en av dem Anders Vangen. Han var min sanglærer, mentor og gode venn – den personen som lærte meg både hvordan man holder et sølvbestikk og hvordan man synger operatiske toner. Han var den som sto der, alltid i bakgrunnen, alltid til stede, og hvisket de nødvendige ordene når jeg trengte dem. Det var han som oppmuntret meg til å følge drømmen om klassisk musikk. Men i 2013 døde Anders brått, og med ham mistet jeg en av de viktigste støttene i livet mitt. Uten ham følte jeg meg alene i en verden som tidvis virket altfor stor, som om jeg hadde mistet en veiviser på et kart jeg knapt forstod.
I år tar jeg det største skrittet i karrieren min hittil: Jeg har gitt ut et julealbum med Kringkastingsorkestret. Det føles både utrolig stort og skremmende på samme tid – et steg jeg lenge har drømt om, men også vegret meg for. Albumet er en reise, ikke bare gjennom storslåtte juletoner, men også gjennom minner og opplevelser som har formet meg. Jeg har med meg Sølvguttene, Ole Edvard Antonsen, Mari Eriksmoen, Oslo Fagottkor – og min egen bror, Emil. Å få være en del av dette vakre juleselskapet, er noe jeg virkelig er stolt av. Jeg håper at også Anders, om han kan høre det et sted der ute, ville vært stolt. Det finnes vel Spotify i himmelen også?
En tid for å reflektere
For meg har det vært viktig å fremstille julen på en autentisk måte gjennom dette albumet. Coverbildet er et uttrykk for dette – det er ingen lyslenker, røde bånd eller tradisjonelle julemotiver. Den hvite skjorten og sløyfen symboliserer håp og renhet, mens den mørke bakgrunnen gir en kontrast som forsterker det lyset vi alle søker i mørketiden. På brystet bærer jeg en enkel blomst, som symboliserer kjærlighet og minner, en stille hyllest til dem vi savner. For meg er det et minne om Anders, en veiviser jeg aldri vil glemme, som formet meg på måter jeg først nå begynner å forstå.
Julen, med all sin glede og sitt savn, er for meg en tid for å reflektere, for å huske og for å gi plass til både lys og mørke. Hvis du har tid, lytt gjerne til albumet, og kanskje vi sees på en av julekonsertene i år. Ønsker deg en riktig god jul, fylt med minner, håp, og alt det du bærer med deg.
Av Didrik Solli-Tangen
