Silvia (64) og Jan (81) syntes Sofa-ideen hørtes helt dumt ut da de først fikk den presentert av produksjonen bak det suksessfulle tv-programmet.
– Hvem er det som er interessert i å se på at noen ser på tv, tenkte vi. – Så feil kan man ta, humrer de.
Det folkekjære ekteparet har for lengst erobret hjertene til tv-seere over hele landet. Fire sesonger med NRK-serien ”Sofa” har nå rullet over norske skjermer. Silvia og Jan har vært med i dem alle.
– Jeg tror mange kjenner seg igjen i oss, sier Silvia. – Vi er jo helt vanlige mennesker.
Fanskaren spenner vidt. Silvia og Jan blir stoppet på gaten av ungdom helt ned i 12-årsalderen som ønsker en selfie. Aldri hadde de trodd at de skulle få så mye og positiv oppmerksomhet for sin deltagelse.
– Det er kjempemoro. Tilbakemeldingene har bare vært positive, forteller Jan.
Mindre tid til hverandre
Men det er mer enn rekesmørbrød og tv-titting som står på timeplanen til ”Sofa”-paret.
De lever begge et aktivt og innholdsrikt liv, med tid til både hverandre og egne interesser.
– Vi jobbet jo sammen i mange herrens år. Vi drev vår egen bedrift innen firmagaver, og var i grunn sammen 24 timer i døgnet i over 30 år. Nå er vi faktisk mindre sammen enn noensinne, sier Jan, som er pensjonist.
Silvia er fortsatt yrkesaktiv – med sitt egendrevne firma innen reisevirksomhet og verv i det norske teater, i tillegg til sin store hobby – kunst, og spesielt Edvard Munch. Mens Jan, på sin side, fyller tiden med fisketurer og andre hyggelige fritidsinteresser han tidligere ikke har hatt tid til.
– For tiden lager jeg faktisk fotoalbum til barna mine. Man har jo ikke tid til slikt mens barna er små, men nå når jeg er pensjonist, har jeg fått mer tid til slikt. Det er ordentlig moro å se igjennom hundrevis – kanskje tusenvis – av gamle bilder og minner, forteller Jan.
– Tilbake til fiskeinteressen din: Er disse fisketurene noe du og Silvia gjør sammen?
– Nei, sier paret i kor. – Vi prøvde i starten, men Silvia deler absolutt ikke min interesse for fisking, så det var bare å droppe. Vi har konkludert med at det er fint å ha ulike interesser, smiler Jan.
Fikk åtte søsken
For tretten år siden fikk Jan en sjokkbeskjed. Han fant ut at han var adoptert – og fikk intet mindre enn åtte søsken med på kjøpet.
– Han kunne jo blitt bitter og innesluttet av en slik beskjed, sier Silvia. – Men Jan og jeg har et likt syn på livet, sånn sett. Det handler ikke om hvordan man har det, men om hvordan man tar det, pleier vi å si.
– Å finne ut om mine åtte søsken har kun vært en positiv opplevelse, istemmer Jan. – Vi har god kontakt og finner på mye hyggelige sammen.
Familiekjære og sosiale
Da barna flyttet ut solgte paret huset de eide på Røa, og flyttet til en leilighet i Oslo sentrum. Og selv om Silvia ikke egentlig hadde lyst til å flytte, klarte Jan å overtale henne da han fant drømmeleiligheten.
– Det var deilig å komme tilbake til byen. Jeg er jo vokst opp på Fagerborg, forteller Jan. – Og Silvia bodde faktisk i oppgangen ved siden av her da vi traff hverandre.
Nå har de tilsammen tre barn og fem barnebarn, som de stortrives med å tilbringe tid sammen med.
– Vi tar gjerne barnebarna, som er mellom tre og 12 år år, med ut på øyene i Oslofjorden. Da fisker Jan med de eldste, mens jeg plukker skjell på stranden med de yngste, smiler Silvia.
– Så heldige barnebarna deres er, som har så spreke besteforeldre – midt i byen.
– Ja, men vi er virkelig heldige vi også.
Paret stortrives med folk rundt seg, og hver jul samler de mellom 40 og 60 gjester til julegrøt i den herskapelige leiligheten sin.
– På bittelille julaften kommer og går folk hele dagen. Det er en hyggelig tradisjon vi har skapt, sier Jan.
Tar ansvar for egen lykke
Silvia og Jan er begge helt enige om en ting: Du må selv ta ansvar for din egen helse og lykke.
– Det som er kjempeviktig når man blir eldre er å bevare nysgjerrigheten på livet.
Ikke la alt bli tyngre fordi du ikke er like ung og sprek lenger. Se det positive i situasjoner, bruk tiden på ting som gjør deg glad og ta selv ansvar for å få en verdig alderdom, sier Silvia.
– Mange pensjonerer seg før tiden i dag, og nyter livet. Man jobber ikke lenger for å etterlate seg mest mulig verdier – det er om å gjøre å bruke og nyte det selv. Det synes jeg er en fin ting, legger hun til.
Men det blir nok likevel en stund til Silvia kan kalle seg pensjonist.
– Jeg har fullt opp, men ingenting av det jeg driver med er stress. De stressende tingene har jeg sluttet med
– Ja, Silvia må ha ting å drive med, hun. Og jeg påvirkes nok av henne. Vi er ikke sånne folk som sitter inne en hel dag uten å finne på noe, sier Jan.
